Ketil Rykhus (KRONIKK): «Trafikklys harmonerer ikke med dyrevelferd»

 

KRONIKK:
Av Ketil Rykhus,
samfunnskontakt i SinkabergHansen

Troen på trafikklysets fortreffelighet som problemløser

«Hvert år dør et stort antall laksefisk i oppdrettsmerdene. I 2019 var det ifølge Veterinærinstituttet nær 60 millioner. Det er helt klart alt for mange, selv om trenden er at det blir færre. I tillegg kommer all rensefisken som dør på jobb. Flere titalls millioner. Alle er enige; dette ikke kan fortsette. Noen mener løsningen er å putte dyrevelferd inn i et trafikklys tilvarende som for lakselus. Det er å undergrave tilliten til et hensiktsmessig regelverk og en troverdig kompetent myndighet.

Målet er vi enige om, men veien dit er uklar. Mange har sterke synspunkt og forslag til veivalg. De som blir hørt er dessverre ofte ikke de samme som vet hvor skoen trykker. Da kan det bære galt av sted. Så også nå, hvis ikke noen av de som vet hvor skoen trykker setter ned foten. SinkabergHansen vet minst like godt som mange andre hvor det trykker. Og nå setter vi ned foten!

Noen selskap bruker ikke rensefisk, og noen selskap har en dødelighet på kanskje fem prosent. Bra sammenliknet med landsgjennomsnittet som er cirka 15 prosent dødelighet, men det er likevel ikke godt nok. Sammenlikner vi havbruk med tilsvarende matproduksjon på land, er det noen som er bedre, og andre som ikke gjør det fullt så bra. Mange sier at vi ikke skal sammenlikne oss med landbruket. Greit nok, men det skal ikke forhindre oss fra å gjøre noe for å bedre egen situasjon.

Ifølge Veterinærinstituttets tall er det lakselus som er den desidert største årsaken til både den høye dødeligheten, og til dårlig velferd for fisken i merdene. Får laksen for mye lus må fisken håndteres, og da blir fort velferden dårligere. Da kan også sykdom skape problemer, som igjen gir dårligere velferd.

For det første; erkjenn utfordringene!

For å løse velferdsutfordringene må tre hovedfaktorer prioriteres. For det første er det viktig at en samlet havbruksnæring erkjenner utfordringene og jobber systematisk for å løse dem. For det andre trenger vi et hensiktsmessig regelverk. For det tredje trenger vi en myndighet som er kompetent.

Tilbake til det første. Om ikke næringen har forstått det selv, er det mange som vet. Og kanskje flere som tror de kjenner problemet og vet hva som er løsningen. Mange nok til at vi nå vet at dyrevelferd er en utfordring. Havbruksnæringen har kommet langt i arbeidet med å bedre velferden. Dessverre er det mange som tror at bare dødeligheten går ned, så har fisken det bra. Så enkelt er det ikke. Som for oss mennesker er det greit å ha det bra også før vi dør.

Det jobber vi med å få til. Finne ut hvordan vi best kan måle og dokumentere, og ikke minst forbedre. Den systematiske tilnærmingen mangler ennå hos mange, men den kommer. Blant annet gjennom arbeidet som nå gjøres i regi av Sjømat Norge. Vi må ta hensyn i hele produksjonskjeden, alle de situasjoner der velferden kan utfordres både på grunn av utstyret og håndteringen.

Vi må forbedre regelverket …

Det andre vi må forbedre er regelverket. Vi har en lov om dyrevelferd, men ikke en god nok forskriftssamling. Viktig her er det samme som for alt annet; det må være hensiktsmessig. Regelverket skal tjene et formål, nemlig å sørge for at fisken har det bra og får det enda bedre. I tillegg skal det være forståelig å etterleve, og fornuftig å håndheve. Det skal gi mening når et vedtak fattes av Mattilsynet. Hvordan skal vi få til det?

Dette får vi til hvis vi har en myndighet som er kompetent. Med kompetent menes noe mer enn at myndigheten er lagt til Mattilsynet. Det må bety at Mattilsynet har ansatte med tilstrekkelig kompetanse. For eksempel veterinærutdannede inspektører og saksbehandlere, og ikke minst: Ledere som forstår de velferdsmessige aspektene. Videre må Mattilsynet sitte med bred kunnskap om hva som virkelig rører seg i havbruksnæringen, og hvor raskt utviklingen faktisk går. Ut over det må Mattilsynet ha tilstrekkelig kapasitet. Både til ordinære inspeksjons- og saksbehandlingsoppgaver, og ikke minst når det gjelder forsøk og utprøving av nytt utstyr og nye metoder.

Først da kan vi snakke om at Mattilsynet er en kompetent myndighet – som ikke blir et hinder for en dyrevelferdsmessig forsvarlig utvikling. Alt dette får vi til hvis vi vil, både næringen og Mattilsynet gjennom en konstruktiv dialog. Vi får det til fordi vi ikke har noe valg, og fordi vi har et ansvar. Vi er ansvarlig for dyrevelferden.

I dette bildet; trenger vi et trafikklyssystem? Overhodet ikke. Putter vi utfordringene inn i et trafikklys er det fordi noen har for sterk tro på trafikklysets fortreffelighet som problemløser. Kanskje er det fordi det er noen premissleverandører som burde overlate til de som vet og kan, og som i konstruktiv dialog og hardt arbeid bidrar til løsningene. Et trafikklyssystem vil svekke troverdighet og tillit til et hensiktsmessig regelverk og en kompetent myndighet.»

Dyrevelferd kan ikke klemmes inn i et trafikklys. Til det er dyrevelferden for viktig!