Grådige baroner som tar for seg i allmenningen. Det bildet dyrker regjeringen, for å legitimere et skattesjokk uten like. Rettferdiggjøringen drives ikke av nødvendig innsikt og fakta, men av påfallende forenkling og uheldig retorikk. Målet om i stor skala å inndra kapital fra kystens matprodusenter truer arbeidsplasser, videreutvikling, konkurransekraft – og endelig forsvarlige skatteinntekter til kommuner og stat.
KRONIKK av
Svein-Gustav Sinkaberg,
konsernsjef SinkabergHansen AS
Til kjernen: Alt i dag betaler oppdretteren årlig to millioner kroner i leie for hver eneste sjølokalitet i allmenningen, gjennom avgift 40 øre per kilo produsert fisk. Videre selger staten nytt produksjonsvolum dyrt – gjerne til en pris på 170 millioner for en standard tillatelse på 780 tonn MTB (maksimal tillatt biomasse). Endelig, når det betalte volumet, med en avgift på toppen, tas i bruk – så rettes anklagen om «ran av allmenningen».
Selve begrepet grunnrente er knyttet til utnyttelse av naturressurser. Stortinget har definert grunnrenteskatt som en form for eiendomsskatt til staten for det som kan kalles begrensede, nasjonale naturressurser. Et annet vrengebilde som nå dyrkes, fra finansministeren til det minste nettroll, er at havbruksnæringa fyller fjorder og hav på en måte som fortrenger mye annet.
Slik er ikke virkeligheten. Virkeligheten er at samlet norsk havbruksproduksjon dekker et areal på størrelse med Trondheim kommune. For å komme mellom matfiskanlegg må det kjøres langt. I båt. Til forskjell fra matproduksjon på land dyrker havbruk ikke kun overflaten – men også den tredje dimensjon, ned i vannsøylen. Mellom himmel og hav blir sjøanleggene relativt små.
Plasseringen er heller ikke tilfeldig, men resultat av en lovregulert prosess i dialog med myndigheter og ulike andre interesser i allmenningen. Før tillatelse gis måles, dokumenteres og avveies ulike forhold. Selve drifta ved anleggene er heller ikke tilfeldig, men styrt av godkjente planer som angir mengde fisk, nødvendig fiskehelse og miljø, samt de fastlagte periodene hvor drifta opphører – altså brakklegging for å nullstille miljøet.
Hva med laksen; selve hovedaktøren i verdiskapingen som regjeringen vil inndra? Jo, på lokaliteten tilføres alle ressurser som båter, merder, fortøyninger, nødvendige systemer og tilhørende fôrflåte. Endelig kommer laksen. Settefisken er gjerne et år gammel, røktet i ferskvann på egne landanlegg hvor oppdretteren også tar alt ansvar og kostnader.
Normal produksjonstid fra rogn til slakteklar fisk på om lag fem kilo er mellom to og tre år. Langs tidslinjen ivaretar ulike fagfolk en mengde kritiske detaljer. Alt på oppdretternes egen risiko; økonomisk og velferdsmessig. Oppdrett er biologisk krevende produksjon, med konstant forskning og utvikling. Behovet for støttefunksjoner har gitt Norge er en blomstrende industri av verdensledende tilbydere med kompetanse og kapasitet som stabiliserer drifta. Behovet for nærhet gjør at også disse gjerne er lokalt etablert.
Siden 1977 har SinkabergHansen fra den første ene pioneren vokst til nær 300 fast ansatte i utgangspunktet i trygge, helårlige arbeidsplasser. Nødvendige innsatsfaktorer gjør at antall indirekte sysselsatte til vår drift kan ganges med to.
Altså drøye 600 årsverk – i regionen Ytre Namdal og Bindal som totalt teller knappe 10.000 innbyggere. Blant våre egne er om lag 60 ulike profesjoner representert. Samlet for næringa er det tale om et utall fagfelt som ungdommen, framtidas arbeidskraft, kan tenkes å slå inn på.
Vrengebildet fra dagens finansminister om at skatteforslaget bare vil ramme noen «milliardærer og laksebaroner» i enkelte selskap kan svært få på kysten dele. Alle med noe kunnskap vet at beskrivelsen ikke er riktig. Samtidig; dette åpner dyp bekymring for hvor lav innsikt selv landets antatt opplyste beslutningstakere og ikke minst deres rådgivere synes å ha om vår viktigste eksportnæring etter olje og gass. Her ligger også et veldig paradoks: Først etter at lokale oppdrettere og investorer i tiår etter tiår har tatt all risiko for å utvikle en ikke-subsidiert matproduksjon, så finner staten tiden inne for over natta nærmest å nasjonalisere næringen.
Følgene av skatteforslaget for SinkabergHansen blir alvorlige: Fra en samlet omsetning på om lag 2,5 milliarder betaler virksomheten alt i dag vel 250 millioner i skatter og avgifter av et overskudd på cirka 500 millioner kroner. Eierne må ta ut nær 14 millioner (fra allerede beskattet overskudd) for å dekke dagens formue- og utbytteskatt.
Foreslått verdifastsetting av eksisterende tillatelser og økt utbytteskatt vil innebære økning på 480 prosent, til 67 millioner kroner. Bare dette «lille» grepet vil sterkt favorisere børsnoterte og utenlandske selskap, som ikke omfattes av utbytteskatt – og svekke lokalt eierskap i et relativt lite, men altså produktivt og trygt kystsamfunn.
Og, med varslet grunnrente åpenbarer det fulle ranet seg: Med ordinær selskapsskatt (22 prosent), behov for utbytte og på toppen grunnrenteskatt (40 prosent, med fratrekk av dagens naturressursskatt og produksjonsavgift) vil SinkabergHansen med utgangspunkt i 2021-regnskapet ende med en netto skatteregning på 385 millioner kroner. I praksis en effektiv skatt på 81,6 prosent!
Ordene «trygt kystsamfunn» over er ingen billig frase, da vi de siste tre år har investert cirka to milliarder kroner: 1.000 millioner har gått til en ny laksefabrikk med videreforedling, 750 millioner til et nytt settefiskanlegg og endelig 250 millioner til nye løsninger og produksjonsutstyr i sjø. Godt over halvparten av våre investeringer har gått til regionale leverandører; i høy grad avhengige av de verdiene som den ikke-subsidierte laksen skaper.
Selv med full avskriving ville ikke nevnte investeringer vært aktuelle innenfor foreslått skatteregime, da muligheten for å bygge kapitalbase forsvinner. Risikoen blir for høy, og dermed må alle planlagte investeringer legges på is. Vi kjøper ikke finansministerens skjønnmaling om at nå skal Staten inn som ansvarlig medaktør. Før næringa ble veldig lønnsom, har myndighetene verken vurdert grunnrente eller å gå inn som aktiv part. Historien viser tvert om det motsatte.
Og løftes blikket fra Namdalen, ser vi at havbruk bidrar til bosetting for folk flest fra Lindesnes i sør til Kirkenes i nord. Med sitt sjokkerende skatteforslag setter regjeringen arbeidsplasser, nødvendig videreutvikling og nasjonal konkurransekraft i spill. Det har verken det matproduserende Norge eller landet under ett råd til.
Av Svein-Gustav Sinkaberg
